Takk

Akkurat nå er jeg i en mørk periode, det følest ut som om alt lys er ute, som om verden ikke har håp i sitt sikte, selv om jeg veit at det er noe der, det er no som holder meg tilbake frå å gjennømføre det siste kutetet, så jeg prøvde derfor å koble to av mine favoritt ting samme i en novelle. Skriving og flyvning. Dette er de to tingene som får meg til å føle meg fri, samt får det meg til å miste all kontrol.

 

«Takk»

 



De lyse grønne øynene hans var fiksert på veggens hvite prikker, benene var dekt i et teppe laget av varmt blod. Hans venstre hånd kunne ikke lenger bli sett, for den var full av ill-luktende insekter som hadde regnbuens farger på deres rektangel aktige rygger. Man kunne se biter av hans sølv fargede hår ligge rundt hans nedslitte kropp, full spektret av olje og blod. Rundt veggens hvite prikker stakk oppskjærte rør biter ut, oljen som datt ut frå dem lagde en melodi med den strømmende vinden som kom sakte inn frå den smadrete hus veggen. Det var en vakker og rolig melodi, en melodi som roet ned husets pinefulle skrik frå da den hadde blitt truffet av en gutt´s tunge kropp, den roet ned fuglens lange vinger fra da et varmt ord hadde blitt skreket ut, og gjorde den fjellene søvnige ettersom de hadde brått blitt vekket opp frå sin dype søvn i det et fly hadde raset forbi. Jah vakker var den, den roet ned alle rundt. Den fikk trær frå hele tusenvis av meter borte, til å danse, den gav de sultne ekornene varme mager og fekk ulvenes lille krig til å stoppe opp. Melodien hadde i seg selv, nok kraft til å få hvert hjerte til å smile fullt og ærlighet, men ikke trengte den å bruke sinne krefter på guttens ødelagt kropp, for den var allerede kommet til et innvendig paradis, selv med en glassbit hengene i dens lange hals. Paradiset i seg selv omfamnet gutens vakreste ønsker, han og et rødfarget mikrofly. De omfamnet første gang han gjekk ombord i meg og holdte min kalde spake.

 

I en gammel garasje omgitt av kulde sto jeg. Min en gang nydelige rød farge hadde i lag med tiden rustet seg om til en fillete grå farge. Gulvet kunne ikke lenger seest for det hadde druknet i støvets familie. De en gang sprudlende olje pakkene hadde mistet sin gnist, sluttet å danse, sluttet å synge, de hadde og sluttet å glitre, alt de gjorde nå var kun å stå i ro. Leddnøklene som en gang hadde skrudd min kropp sammen hadde nå begynt å gått i oppløsning, selv multimeterne som målte min sterke elektrisitet hadde mistet sin gnist. Vondt gjorde det i mitt hjerte, men ikke var vår råtningen det verste, for det var klokken som hang på min høre side. Den skrek ut en sang som spredde rommets kulde. Tik...tak gjekk den når flere og flere apparat for i oppløsning, tik....tak gjekk den når rommets lys dro i fra meg. Tik sa den når jeg kjente kulden kvele mine vinger. Jeg trodde det var over, at jeg endelig kunne dø, komme vekk frå dette dystopiaet, men øyrene mine sluttet plutselig å høyre på klokkens sang i det et knirk kom i fra garasjens lille dør. Det var en liten gutt som åpnet den, en gutt med døende øyner. Han tok et steg inn, smelte igjen døren og gav ut et hyl så sterkt at klokken sluttet å synge. Hans hyl var høyt, det fekk støvets familie til å bli redde nok til å flytte veg, nå kunne man endelig se golvets vakre striper, det fekk mitt hjerte til å banke.

Hylet hans var og så vakkert at selv oljen våknet opp å startet å glitre, tilogmed fast-nøkkene stoppet opp å råtne.

 

Når hans rop var omme førte han veg bort til meg, jeg hadde lyst å hoppe av glede, men hans øyner fekk min kropp til å stilne. Han rørte mitt pancers og smilte, fylte min kropp med olje, og skrudde meg sammen så jeg ble fylt med elektrisitet, jeg visste hva som kom til å skje, men kunne ikke tro mine egne øyner. Den lille gutten med døende øyner åpnet opp garasjens store dør, tok sinne hender rundt min spake og skrudde på min motor. Jeg og han tok steg mot himmelen som jeg trodde var vekke.

 

Han holdte min spake stramt i det vi startet å fly gjennom dragene som hadde kamuflert seg selv som skyer. Hans hand skalv i det vi fløy forbi det store trollene som gjemte seg i de grønn fargede fjellene. Guttens munn smilte når min motor lo, men enda da var hans øyner svarte.

Jeg prøvde å fly raskere, fare inn i skyene, fly sammen med fuglene, men ingenting hjalp. Han var uforståelig, men så vakker. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg var redd at et dystopa hadde fanget hans sjel, jeg begynte å sjelve, men min angstfulle tid varte ikke lenge for solens ånd skinte på oss, sterkt nok til at min lukke åpnet seg og sterkt nok til at guttens hår tok tak i vinden og forvandlet seg om til stjerner, som vekket hans hjerte. Han siket på meg, forsatt med dødens øyner og senket sitt blanke fjes for å gi meg et kyss. I det hans lipper rørte meg dro all rust, alle støvkorn og alle dystre tanker vekk! Jeg fikk min rødfarge tilbake.

 

Jeg kunne nå skjenne oljen sprute for vi fløy igjennom tidene. Vi kunne se landsbyer fare forbi oss, landsbyer fulle av gledesefulle, krigs maniske og liv-givende familier vinke til oss. Jeg håpte vi skulle fly for alltid men vi hadde flydd til nattens tid, det var i denne tid solens ånd ikke kunne beskytte oss i frå månen, for den var nå kommet i en dyp søvn.

 

Månen såg ned på oss og grep tak i min vinge, mitt framside vindu ble knust og guttens ben ble dratt oppover av skyene. Det eneste som holdt oss sammen var min spake og hans høyre hand. Vi kunnes skjenne vinden strømme inn i oss i det vi falt ned mot jordens kontinuerlige bakke. Blader, fugler, skyer, innsekter, selv troll åpnet da et lite øye kun for å se på vår nedgang. Jeg tenkte at vi var fortapt, at jeg måtte dra tilbake til det evige dystopiaet, men gutten med det stjerneklare håret siket på meg, tok tak i et av mine knuste speil og kuttet av sin høyre hand. Han falt i fra meg.

 

Vinden tok hans kropp, blader bindet seg fast i hans hår, innsekter kjerte seg inn i hans venstre hand og dro med han mot jordens ende. Jeg prøvde å nå tak i han, se et lite glimps av den vakre skapningen som hadde berørt mitt hjerte, men jo nærmere jeg kom, jo mer skubbet vinden meg vekk, jeg kunne skjenne kulden frå garasjen ta tak i min kropp atter en gang, min nye rødfarge startet å forvandle seg om til det svarte, til det dystre, jeg mistet mer og mer syn av himmelen jeg nettopp hadde møtt. Jeg sa «Hey» til dystopiaet, til helvetet, men alt stoppet i det mitt store øyre hørte en vakker melodi, en melodi som revet vekk min svarte farge, en melodi som gav meg tilbake synet, en melodi som gav meg varme. Melodien var et «takk» frå den unge guten, den lot meg falle til paradiset.

 

En melodi hadde oppstått i det min kropp og en nyfødt sjel hadde dottet ned frå himmelen, en melodi som hadde fått et vraket hus til å slutte å skrike, en melodi som hadde roet ned hver fugls lange vinge, en melodi som gjorde fjellene og dens troll søvnige. En vakker og uforståelig melodi som hadde i seg selv nok varme til å få trær, ekorn og ulver til å få varmaktige hjerter. Det var en melodi som hadde oppstått i det en gutts øyner hadde blitt farget og min kalde spake hadde blitt berørt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

jegerleiavsammfunnet

jegerleiavsammfunnet

17, Ørsta

Jeg er en person som har nå lyst å bli åpne om mine meninger, mine følelser og tanker. Jeg er lei av hvordan noen mener man skal være for å få en god utvikling, for å få et godt liv. Jeg vil finne mitt eget svar og min egen beskrivelse. Dette mener jeg at du også burde lære deg, kansje du finner det i denne bloggen, kansje ikke, Min beskrivelse av meg er at jeg er meg til jeg har funnet et annet svar.

Kategorier

Arkiv

hits