Arrene mine blekner!

I mange år var selvskading mitt eneste håp for overlevelse. Det var måten jeg fikk kontroll over livet mitt, måten jeg fikk kontroll over tankene mine og måten jeg kunne bli fri. Hver gang jeg kuttet var det som om jeg hadde en konkuranse med hendene mine, jo dypere det ble, jo mer var jeg i ledelse. Denne konkuransen gjorde at jeg to ganger ble tvangsinnlagt på Ungdomsykiatrsik poliklinkk, men det gjorde meg ikke noe, jeg ble faktisk glad, for jeg håp at jeg kunne få hjelp til å slutte, men ingen hjelp ble gittt der, barre en haug med frekke kommentarer frå hjelpepleierene som: "skjerp deg". Det to ordene gjorde meg gal, det fikk hodet mitt til å eksplodere, det gav alle de vonde tankene mine nok makt til å skjære i handen min og nok makt til at konkuransene ble hardere. Jeg ble avhenig. Jeg ble redd for meg selv.


Jeg husker godt hvordan kroppen min skalv når det hade gått et par ganger uten at jeg hadde ytet min avhengighet, hvor mye jeg gråt når jeg så arene mine lysne, jeg grått og grått hver gang jeg gjikk uten lang ermende gensere. Jeg gråt både i sinne, tristhet og glede. Jeg ville slutte, men en avhengihet går aldri helt vekk. Jeg prøvde mange ganger å finne andre måter for å selvskade, slik at hodet mitt kunne gi meg fred. Jeg prøvde å bruke hårstrekk, der dem skulle bli løftet høyt opp og gjøre armen min rød hver gang jeg fikk et lite tilbakefall, men det gjekk ikke for avhengigheten var for inntens. Jeg prøvde å tegne arr på hendene med en liten tusj, men det virket kun for en liten stund, for jeg kunne ikke skjenne smerte. Jeg prøvde mange andre ting og men ingenting gjekk, så jeg kom tilbake til samme selvskadings måten: Skjære opp hendene og benene med glasskår. Dette gjorde jeg i mange år, jeg ville du dø, men også ville jeg leve. Siden jeg ville leve, virkkelig leve, ikke barre overleve, såg jeg meg en selv  en dag i speilet, og kastet glasskåret ned i båset. Jeg sa selv at jeg vil leve, men spørsmålenet til meg selv var da: "Hvordan kan jeg leve med min avhengighet?", svaret jeg gav meg selv da var: Vær sur, vær trist og vær glad. Vis det følelsene du har innperet i arr, viss det følesene for det er og en form for selvskading men også en form for medisinering".

 

Etter at jeg gjorde det har det nå gått 4 månder og 9 dager siden jeg sist skarr opp kroppen. Jeg skjener kroppen skjelve hver dag, for den eller rettelse jeg vil skjenne smerte, men jeg skjenner det nå på en annen måte, selv om den er den tongeste. Jeg veit at jeg aldri kommer til å bli bedre, men hva er virkkelig betydning av å ha det bra? For min dell er det å kunne yte følesne mine, vise maskene mine og da skade men medisnere meg selv. Arrene mine er nå svært hvite, det følest bra men også ganske forferdelig. 

Én kommentar

May-Celin Nybak

29.01.2017 kl.15:33

Ett sterkt innlegg og en sterk person. Det krever mot for å legge ut et slikt innlegg. Ikke fordi at innlegget i seg selv er noe man ikke har sett før, men fordi det er ett innlegg med en historie om ditt liv og det vonde du har opplevd. Og nå har du kommet så langt at du ikke har skadet deg selv på flere måneder. Du er en sann inspirasjon og jeg ønsker deg all lykke og masse lykke til på veien videre. Jeg heier på deg! :) <3

Skriv en ny kommentar

jegerleiavsammfunnet

jegerleiavsammfunnet

17, Ørsta

Jeg er en person som har nå lyst å bli åpne om mine meninger, mine følelser og tanker. Jeg er lei av hvordan noen mener man skal være for å få en god utvikling, for å få et godt liv. Jeg vil finne mitt eget svar og min egen beskrivelse. Dette mener jeg at du også burde lære deg, kansje du finner det i denne bloggen, kansje ikke, Min beskrivelse av meg er at jeg er meg til jeg har funnet et annet svar.

Kategorier

Arkiv

hits