"Du er ikke lenger glede"



Hun satt der så stille, mens hun studerte regnets dans, telte de fallende bladene og lyttet til vindens sang. I en hennes stillhet malte hun sinne hender med det korrupte barberbladet som smilte til hennes øyner. Hun fortalte at hennes indre vindu´s øyner var fylt med glede, at hun i sitt regnvær såg solen i hvert hjørne. Dette hadde hun sagt til meg i tusen år nå, slik at jeg ikke skulle gi henne beskjeden hun fryktet mest. Jeg hørte og hørte på hennes frykt og lot henne fortelle hennes ord, hennes glade ord, selv om jeg visste at verdenens grønne regndråper hadde for lenge siden gravet opp det korrupte smilet hun hadde på sin munn, et smil som hadde ødelagt hennes vindu.

 

Regndråpene hadde skadet hennes øyner´s vindu, men begavet henne med blader som lyste opp meg og mine demoniske venner i rødfargede tider. Hun åpnet opp hennes vindu med en venstre hånd i håp om å få røre noen av de fallende bladene og i håp om å få kjenne fuglenes varme hjerter berøre hennes hvitfargede fingertupper, men intet blad eller varme hjerte ville komme til det store vinduet i hennes mørke hverdagsstue, for hennes evigvarige maling var skremmende for alle som visste hennes virkelige navn og for alle som hadde hørt min blåfargede beskjed.

 

Jeg så på henne med torden i mine øyner og tenkte tilbake til tiden hun med hennes lange hår sprang rundt det tordenfylte treet i min lille bakgate og fylte mine øyner med solskinn i min rødeste tid. Jeg ble den gang fylt med nok glede til at alle mine ord gikk tapt i den lille klokken som hang så fint rundt min lange hals. Klokken jeg ikke hadde latt forsvinne.

 

Jeg tok min lange frakk rundt min skjelvende kropp og begynte å gå nærmere mot henne i bevissthet om å gi henne beskjeden som jeg i alt for lang tid hadde latt være å fortelle, beskjeden som jeg hadde skjult i regnets dans. Regnet hun studerte mens hun malte.

 

Da jeg kom nærmere gjorde hun lukten av hennes maling sterkere, slik at jeg kunne kjenne på essensen av hennes frykt atter en gang. Jeg visste innerst inne at jeg var nødt til å reparere hennes øyner´s vindu for at min beskjed kunne bli hørt, men ikke hadde jeg svaret på hvordan jeg kunne gjøre det. Alt jeg hadde var min klokke som hadde vakre ord fanget fra tiden hun viste meg glede.

 

Jeg gikk og gikk, mens hun brukte sine barberblader til å skape verk som var større en månens skinnende tårer. Jeg gikk og gikk mens hun avbrøt hennes stillhet for å skrike for fryktens beskjed. Jeg gikk og gikk, mens hun kreperte knelende som i en bønn. Jeg gikk og gikk til jeg endelig var fremme. Jeg satt meg ned ved siden av henne og hennes skumle maleri, løftet mitt blikk til hennes øyner´s vindu og sa «nå må du høre, please ikke la meg gjemme beskjeden lenger, verden kan ikke bli grønnere visst beskjeden ikke blir hørt». Hun ble da stille og løftet opp blikket slik at hun kunne se mine øyne.

Et minutt gikk forbi der vi stirret på hverandre og gråt med smilende fjes, samtidig som vindens dans krabbet rundt oss. Etter minutter var gått stirret hun på sine maleri og startet å hyle atter en gang, jeg tok da på hennes hånd og gav henne beskjeden. «Du er ikke lenger glede».

 

Det er slik jeg føler det akkurat nå, jeg føler jeg har mistet min glede, eller så har jeg aldri visst virkelig hva glede er. Er glede et smil frå en annen? eller komme hjem til en varmende familie? Jeg usikker på hva det er, men noen små minutter har jeg der min blå fargede sjel føler virkelig glede, for eksempel når jeg får skrive.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

jegerleiavsammfunnet

jegerleiavsammfunnet

17, Ørsta

Jeg er en person som har nå lyst å bli åpne om mine meninger, mine følelser og tanker. Jeg er lei av hvordan noen mener man skal være for å få en god utvikling, for å få et godt liv. Jeg vil finne mitt eget svar og min egen beskrivelse. Dette mener jeg at du også burde lære deg, kansje du finner det i denne bloggen, kansje ikke, Min beskrivelse av meg er at jeg er meg til jeg har funnet et annet svar.

Kategorier

Arkiv

hits