Punkt

Skyene med den mørkeste farge lyste opp for et lite solskinn som rørte hennes hand for aller første gang. Hun var i midten av blomstersengenes døende farger, i midten av damen, i midten av skogen, selv var hun kommet til midt enden av hennes kortvarige liv. En sorgfull følelse ble skapt av midtstoppene men og et rød farget frø ble skapt. Dets lille farge gav henne varme nok til at et smil dukket opp på hennes blåe munn. Intet liv kunne hørest, intet liv kunne seest, selv ikke en avsporet svane fjær lå i damens svarte farge. Det var kun et lite solskinn som hadde øynene klare. Klare for hennes dans, frihetens dans.

Hun løftet hennes gråtende hode opp, stirret på solskinnets kjærlighet og stilte seg i hennes elskede posisjon, danse posisjonen, posisjonen som tok hvert eneste skrik angsten hadde i sitt evige smil, vekk. En fot på den andre, hendene sammen og øynene lukket. I skogens mørkest dam begynte kroppen å danse til solskinnets korte lunte.

Rundt og rundt for den, bort og fram sprang den, ned bukket den og opp brølte den. Den var nå kommet i transe, en transe som sperret for alle tanker, en transe som fanget hvert stående tre, hver døende blomster farge, og hvert enste vindkast. Hun kunne nå ikke klare å slutte å smile, selv med lukkede øyner. Dansen tok angstens tunge hand vekk, hun ble fri. Fri som fuglen, fri som vinden, fri nok til at hennes hvite sanskjole ble til vinger.

 

Klokken tikket raskt men dansen sluttet ikke, for den hadde aldri blitt erfart før. Med hennes vinger, i den mørke dam ble hun til en svane som vannet blomsterengens sagn. I midten av det mørke ble fargens dans befritt.

Opp mot solskinnet formet hun sin kropp i en fjerde grads posijon, slik at hennes kropp laget en tornado lik hennes indre angst.

 

Fra en hundre meters bakke vekk, ble en grein knekt høyt, nok til at vinden stoppet og smilet til dansen ble farget grått. Nå ville berre snøfnugg komme til det mørkeste midtpunkter. Et liv var nærme, et liv like hvit som snøens dystreste start. Hun hoppet opp og lot hennes vinger fly for nå var en angstfull tanke dukket opp, en tanke som kunne fange hennes dans. Det var en tanke om hennes fremtidsvalg, den gav hennes hvite vinger svarte prikker.

 

I natt drømte jeg denne drømmen, den fikk meg til å tenke på den kontinuerlige dansen jeg har med min angst, noen ganger blir jeg kastet opp og befritt som en fugl, men samtidig da blir jeg mer livredd en betrygget. Når angsten er der hater jeg den, den gjør meg nervøs og lar meg ikke se nye ting men den lar meg tenke på andre måter og se over strategier. Jeg trur jeg er i et slak midtpunkt som kanskje mange og er, et midtpunkt som drager energi ut av meg, men et midtpunkt som og lar meg bli kastet opp i luften der jeg lærer mye. Jeg kan si at det angsten min har lært meg og det den selv noen gang gjør mot meg er jeg på sett viss takknemlig for.

#Angst #Takknemelighet  #Dans 

2 kommentarer

Laila Monica Nikolaisen

08.01.2017 kl.23:31

JEG ER IKKE SINNSYK!!!

jegerleiavsammfunnet

09.01.2017 kl.15:00

Laila Monica Nikolaisen:
I hvilken sammenheng har jeg skrevet at du er sinnsyk?

Skriv en ny kommentar

jegerleiavsammfunnet

jegerleiavsammfunnet

17, Ørsta

Jeg er en person som har nå lyst å bli åpne om mine meninger, mine følelser og tanker. Jeg er lei av hvordan noen mener man skal være for å få en god utvikling, for å få et godt liv. Jeg vil finne mitt eget svar og min egen beskrivelse. Dette mener jeg at du også burde lære deg, kansje du finner det i denne bloggen, kansje ikke, Min beskrivelse av meg er at jeg er meg til jeg har funnet et annet svar.

Kategorier

Arkiv

hits