Min beste venn er min regnbue

I regnet er det en regnbue. Regnebuen bærer tusenvis av farger og lyser på meg i mine mørkeste etaper. Den holder min hand slik at jeg ikke føler meg aleine, den holder munnen min varm slik at den ikke blir stille. Regnbuen er så sterk at den holder regnet vekke. Den er min beste venn og redder meg fra ødeleggelse.

I de mørkeste tider er dråpene for sterke for min kjære regnbue. Dette fører til nye merker i mitt fjes. Merkene er djupe, det former en ny maske, en maske jeg ikke vil visse til noen, selv min egen regnbue. jeg blir sendt inn i en tornado, den har gråe farger og skaper oppkast i min munn, det er barre masken som holder den still. Den kaster meg opp og ned i en fart som aldri vil stoppe. Jeg tar da hendene sammen og ber til regnbuen om hjelp, mens min mage lager kramper. Minnene mine uten regnbuen dukker da opp i mitt lille hodet, de skraper i det ferdiglagde merkene og får meg til å huske gangene jeg ikke hadde min beste venn. Den tiden barre mine barberblader smilte til meg. De var mine venner og holdt meg fra ødeleggelse. De var en av mine masker som hadde tallet 42 skåret inni seg. De hadde svaret på livet, men de fekk meg til å gråte.

Barberbladene gjorde meg syk, men det holdt regndråpene vekke. Det skar og skar med et korrupt smil, helt til jeg var kommet i søvne. Når jeg følte tornadoen var der, skalv kroppen men bladene holdt handen. Handen som ikke kunne sjåets på grunn av den røde fargen som hadde dråper og brølte mot den kommende tornadoen. Den gangen jeg ikke hadde min regnbue våknet en følelse inni

meg, en følelse med navnet frykt. Den fortalte med et smil og en tåre i dens fjes at bladene ville alltid være der. Jeg ville aldri miste dem fra mitt hode. Da kom tornadoen, kastet mange av mine masker vekk og lot meg skrike, samt lot meg motta ødeleggelse. Jeg mistet meg selv og ble en tornado, en tornado som levde i mange år.

Andre minner dukket og opp, der jeg fikk se årene som gjekk vekk der jeg vokste som en grå-farget tornado, men alt gjekk vekk da jeg møtte en regnbue. Regnbuen tok min hand og gjorde min munn varm, varm som en voksende sol. Regnbuen ble min beste venn, jeg gav den mine barberblader og sa «sammen med deg er jeg ikke lenger i ødeleggelse ́s verden». Det gjorde at regnbuen smilte, samt gråt. Dette er minner som ofte har stoppet en misfarget tornado.

I det mørkeste tider er dråpene for sterke for min beste venn, dråpene som følger skubber min venn vekk. Tidene er idag her, når jeg tenker meg om har de alltids våre nær, de har barre gjømtet seg bak solen og dens lille regnbue.
Jeg begynner å skjenne at kroppen traser opp og ned i en ny åpning til en grå farget tornado. Jeg ser bort på regnbuen, den veit at jeg vil spørre om hjelp, men dråpene som har følget etter meg har skubbet den vekk og misfarget dens røde farger så sterkt at den har blitt helt blå. Jeg kan se med gråe øyner at den føler seg aleine og tørr ikke å spørre om hjelp i tilfelle jeg kan bli til ødeleggelse.
Tornadoen starter nå.
Alt raser sammen, jeg møter min gamle venn mister. Ødeleggelse

og tar hendene sammen i håp om at noen vil høre, men hvem vil høre på deg når din munn er lukket? Seier ødeleggelsen med korrupt smil. Dette får meg til å tenke på det gamle ordtaket om at «vi blir født aleine og dør aleine». Tornadoen vokser rundt dette ordtaket og gjør mine øyner røde. Jeg blir blind, men ser nå nye ting. Jeg knipser fingrene sammen, stopper tornadoen i noen minutter, kjenner på den triste lukten av frihet og går bort til den blåe regnbuen.

Jeg ser på den gråte og åpner min kalde munn og seier «Min kjære beste venn vi møter verden aleine og seier farvel til den og aleine, dette er derfor du og jeg må åpne våre munner, bli hverandres regnbuer og omfavne dråpene sammen slik at vi kan lage nye minner som vi vil forlate verden med. Dette har du lært meg». Dette holder meg iblant fra ødeleggelse.

Noen ganger har jeg vansker med å huske denne lærdommen og jeg klarer derfor ikke å holde tornadoen i dvale. Jeg bærer en maske jeg selv ikke visser til min egen regnbue som er min beste venn, men jeg tror at de er okey, for jeg lærer meg selv da å kjenne på ny og ser da ting på en annen måte, en trist men gladfull måte.

Jeg møter stormen aleine, men små minner holder meg i handen.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

jegerleiavsammfunnet

jegerleiavsammfunnet

17, Ørsta

Jeg er en person som har nå lyst å bli åpne om mine meninger, mine følelser og tanker. Jeg er lei av hvordan noen mener man skal være for å få en god utvikling, for å få et godt liv. Jeg vil finne mitt eget svar og min egen beskrivelse. Dette mener jeg at du også burde lære deg, kansje du finner det i denne bloggen, kansje ikke, Min beskrivelse av meg er at jeg er meg til jeg har funnet et annet svar.

Kategorier

Arkiv

hits