En bit av meg


I en alder av åtte følte jeg meg tom. En følelse av at noe hadde blitt stjålet fra meg svervet rundt i en liten sky. Nettene som skulle være fortryllende og magiske var stille som sjøen. Jeg våknet ofte opp, kun for å stirre på det hvite taket, et tak som hadde blitt tatt på en gang for mange. Hver gang klassen hadde en prøve skrev jeg på baksiden av arket og prøvde å forklare om tomheten inni meg, men ingen ville høre. Det jeg lærte av dette, og det jeg lærte hjemme var at slike ting skulle forbli i den lille skyen, så jeg glemte det. Jeg ville huske det, men også la det gå. Mange år gjekk etter at jeg hadde internalisert denne kunnskapen. Hver gang jeg fikk et tilbakeblikk bearbeidet jeg det i skole arbeid, i trening, i sosiale hendelser og i arr. Det var ikke før jeg var sytten år at en dame spurte om noen hadde berørt meg, om noen hadde stjålet noe av meg, at jeg husket alt som hadde skjedd. Selv om jeg ville fortelle, skrek barndommens kunnskap i hodet og gjorde at jeg lot være å fortelle, fortelle om gangen jeg mistet en bit av meg. Gangen jeg ble voldtatt.

 

Jeg kunne skjenne et lite vindkast i ryggen, en varm følelsene mellom benene og en kulde spre seg rundt munnen. Alt dette kunne jeg kjenne for min kropp var like naken som et viskelær. Små ord ble kviskret i det lille øyret, ord som jeg etter mange timer hadde startet å eige. Lik som en elv bevegde armene hans seg opp og ned, frem og tilbake, sidelangs og strakt, iblant kom og hvite bølger ut.

Armene hans var skumle men det var og behagelige, endelig elsket noen meg tenkte jeg.

Inni meg var en pinne, den varmet kroppen, men den skrapet sjelen i fillebiter. Pinnen var lik hendene, lik en bølge som aldri dro vekk. Tidevannet som følgte den varte lenge, lenge nok til at kroppen ble kald, bare de små bølge restene som holdte seg på magen gav meg varme. Vindkastene hadde spredd seg rundt hele kroppen, de var høye nok til at den knuste. Benene hans gikk på bitene mine og lo.

Når tidevannet var over ble øyrene stille og munnen kald.

 

Jeg er 17 år nå, det er 8 år siden jeg mistet en bit av meg selv, det er og 8 år siden jeg ble tildelt en ny bit som dreier seg rundt mitt identitet´s spørsmål. Han er ikke her lenger, han har for lenge siden stukket av og nyter frihetens lukt, men lyden av hans pust holder meg lenge våken om nettene. 8 år har gått og jeg har aldri fortalt om min bølgete natt, men jeg var nå nøtt å fortelle, visst ikke ville mitt lille hode eksplodere i en rødfarge.

Bitene som gjev meg en identitet handler om mine interneres, tanker og mine ord, andre biter handler om voldtekst natten. Det er noe som identifisere meg, forteller noe om mitt liv, det fører til mange hindringer, men det følger og til en styrke. Jeg ble voldtatt når jeg var 8, dette identifiserer en av bittene mine, men det er mange andre biter å se. 

 

En ting jeg mener er ufatelif viktig å huske på er at selv om at du hører at noen har gått igjenom en vond handling så ikke vær redde for å snakke med dem, ikke tenk for mye på ordene du skal si, for når du oppfører deg annerledes rundt den ene du er sammen med og har en pinglete form for å snakke med fører det til at han/henne føler at de både er mindreverdige og at han/hun mister deg som venn.

2 kommentarer

Laila Monica Nikolaisen

08.01.2017 kl.23:31

JEG ER IKKE SINNSYK!!!

jegerleiavsammfunnet

09.01.2017 kl.15:01

Laila Monica Nikolaisen:
Vissst jeg har skrvet noe støttende må jeg be om ynskulding, men da vil jeg gjærne vite hva som hvar støtende?

Skriv en ny kommentar

jegerleiavsammfunnet

jegerleiavsammfunnet

17, Ørsta

Jeg er en person som har nå lyst å bli åpne om mine meninger, mine følelser og tanker. Jeg er lei av hvordan noen mener man skal være for å få en god utvikling, for å få et godt liv. Jeg vil finne mitt eget svar og min egen beskrivelse. Dette mener jeg at du også burde lære deg, kansje du finner det i denne bloggen, kansje ikke, Min beskrivelse av meg er at jeg er meg til jeg har funnet et annet svar.

Kategorier

Arkiv

hits