Sandkassen og telefonen

Mitt verste minne handler ikke om gangene jeg spydde ut maten og lagde en foss, ikke om gangene jeg fikk dødstrusler på telefonen og på skolen, ikke om gangene da mine forledre og jeg hadde enorme krangler. Det handler heller ikke om gangen jeg ble tatt ifrå min jomfru dom.

Mitt verste mine handler kun om gangen jeg satt i sandkassen og sa farvel til en jente med oransjt hår. Dette er et minne jeg aldri kommer til å glemme.

 

Et skrik hadde oppstå på min fire års dag, et skrik ingen ville høre. Jeg såg rundt meg, ingen var der, det var kun meg i den lille sandkassen.

Det hadde gått et par timer siden krangelen hadde oppstå, øynene var slitne og røde. Det hadde grått for lenge i stillhet. De uskyldige armeene formet et lite hus med smilefjes og stjerner. Kroppen startet å skjelve, jeg kunne skjenne et raseri forme seg inni meg, et raseri jeg visste at jeg måtte kontrollere, visst ikke kunne noen se meg. Det eneste jeg kunne tila min kropp å gjøre var å forme to vanndråper, vanndråper med en hvit farge.

 

Det ble mørkt, ropene jeg hadde hørt tidligere begynte å løpe rundt i det lille hodet mit. Øynene mine startet å følge etter de små fingrene som formet store smilefjes i stillhet. Jeg siket bort på det blå huset og såg en liten jente med et ekte smil som løpte til meg, satte seg ved siden av huset og formet et hjerte.

Jeg var forundret over hennes oppførsel, hvordan klarte hun å smile når hun var aleine tenkte jeg. Hun løftet hodet, såg meg i øynene og lo...høyt. Noen minutter fløy mens jeg satt med henne, formet hus og tenkte på spørsmålet, men tankegangen ville ikke vare lenge for en varm stemme ropte ut et navn og jenten sprang. Hun tok damen i handen, snudde seg til meg og sa farvel. Jeg prøvde å si hadde, smile tilbake men vanndråpene var for store, mine øyner tilot meg kun til å se en oransj strippe. To minutter fløy, dem var nå vekke, det ble stille, jeg var alene, min forstålese av en voksende blå farge ble større. Jeg visste nå at jeg alltid ville være alene.

 

Mitt beste minne handler ikke om gangen jeg møtte min beste venninne, ikke gangene jeg fekk strålende karakter, ikke gangen mine besøks-foreldre spanderte en kino billett til meg. Det handler heller ikke om gangen jeg fløy i himmelen for første gang. Mitt beste mine handler kun om gangen den dystre manen sa han var glad i meg.

 

Før telefonen ringte kunne jeg se han sove, jeg kunne se hvordan dømene hans handlet om demoene rundt han, hvordan han knep tenne sammen for å kunne overleve i den lille drømmeverdenen og hvordan han ba til Gud om å ikke måtte stå opp igjen i forsvarsløshet. Øynene mine var i transe.

 

Før telefonen ringte kunne jeg se på han og bli fortapt i følelsene av aggresjon og kjærleik. Jeg kunne slappe av.

Før telefonen ringte var det ikke lenger en foss inn i meg, det var kun en mørk skog. Når telefonen ringte startet fossen inni meg. Når telefonen ringte våknet han opp frå hans evige drøm og måtte møte virkeligheten med et dystert smil. Når telefonen ringte var jeg kun fortapt i følelsene kallet aggresjon og ensomhet.

Jeg tok telefonen, røyste meg opp og ble fanget i lenker. Stemmen i telefonen var lik demonen rundt meg, demonen som alltid lo, demonen som var min mor. Jeg prøvde å legge på, jeg visste at det var det rette men latteren hennes fengslet hendene mine. Følelsen som var farget rød ropte ut Hvorfor ringer du meg?! Hvorfor kan du ikke la mei være i fred? Hvorfor meg?! Den demonske stemmen sukket og forlot den kommunikasjons-løse samtalen. Jeg ble glad, men også mer blå. Hun hadde lagt på.

Telfonen la jeg ned og siket opp i håp om at han ikke hadde hørt ropet, i håp om at han ikke hadde sett mitt andre jei. Jeg såg han i øynene som ikke lenger var i drømmeverden, øynene som fremstilte seg selve som bestemte. I en sympatisk form stilte han meg spørsmål om hvem det var og hvorfor jeg gråt, men alt jeg gjorde i min forsvarsløse vei var å skjelle han ut, rope ut at han aldri ville forstå, rope ut at ingen ville forstå og deretter krepere i tårer. Lenge var han stum, han kunne barre stirre, stirre på meg med spørsmåls-rike øyner. Han prøvde å drage øynene våre sammen med å holde rundt meg, men jeg klarte ikke å befri mine øyner fra gulvet og ifra den blåe fargen. Han såg mine øyner gråte og startet å holde rundt meg enda hardere enn før.

 

Klokken tikket, noen minutter forsvant mens hans muskuløse hender hang rundt meg, noen minutter forsvant der jeg fortalte han hva mine foreldre hadde gjort mot meg. Noen minutter forsvant der jeg følte meg mer håpløs enn jeg noen gang hadde gjort før. Minutter forsvant der han prøvde å se meg i øynene, men jeg holdte meg kun til den blå fargen.

 

Tiden fløy mens armene hans var lenket rundt meg. Jeg begynte å skjenne meg varm, se en rød farge og føle meg fri, men min ødelagt skjell hadde ikke lenger krefter til å kunne takle denne følelsen, alt den ville var å gråte.

 

Den mørke fargen som tidligere hadde svermet rundt rommet begynte nå å lysne. Stille var rommet da han kviskret i mitt lille øyre Victoria ..Jeg er glad i deg, det må du vite. Den mørke fargen lysnet, jeg ønsket å se den, se han i øynene, men beina mine skjente den gode følelsen og startet å springe. De sprang for jeg trodde på hans ord. Ord jeg hadde lengtet etter siden min fireårsdag.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

jegerleiavsammfunnet

jegerleiavsammfunnet

17, Ørsta

Jeg er en person som har nå lyst å bli åpne om mine meninger, mine følelser og tanker. Jeg er lei av hvordan noen mener man skal være for å få en god utvikling, for å få et godt liv. Jeg vil finne mitt eget svar og min egen beskrivelse. Dette mener jeg at du også burde lære deg, kansje du finner det i denne bloggen, kansje ikke, Min beskrivelse av meg er at jeg er meg til jeg har funnet et annet svar.

Kategorier

Arkiv

hits