"Just scars"

They aren`t just scars.

They are the demons

I fought at 3 a.m.

They are my insecurities,

my deepest fears,

and my lonely nights.

They are the insults I

Have received and the emotions I can´t contain.

They are a part of me

and are what I have become.

Just scars, "no" they are my pain and love.

Takk

Akkurat nå er jeg i en mørk periode, det følest ut som om alt lys er ute, som om verden ikke har håp i sitt sikte, selv om jeg veit at det er noe der, det er no som holder meg tilbake frå å gjennømføre det siste kutetet, så jeg prøvde derfor å koble to av mine favoritt ting samme i en novelle. Skriving og flyvning. Dette er de to tingene som får meg til å føle meg fri, samt får det meg til å miste all kontrol.

 

«Takk»

 



De lyse grønne øynene hans var fiksert på veggens hvite prikker, benene var dekt i et teppe laget av varmt blod. Hans venstre hånd kunne ikke lenger bli sett, for den var full av ill-luktende insekter som hadde regnbuens farger på deres rektangel aktige rygger. Man kunne se biter av hans sølv fargede hår ligge rundt hans nedslitte kropp, full spektret av olje og blod. Rundt veggens hvite prikker stakk oppskjærte rør biter ut, oljen som datt ut frå dem lagde en melodi med den strømmende vinden som kom sakte inn frå den smadrete hus veggen. Det var en vakker og rolig melodi, en melodi som roet ned husets pinefulle skrik frå da den hadde blitt truffet av en gutt´s tunge kropp, den roet ned fuglens lange vinger fra da et varmt ord hadde blitt skreket ut, og gjorde den fjellene søvnige ettersom de hadde brått blitt vekket opp frå sin dype søvn i det et fly hadde raset forbi. Jah vakker var den, den roet ned alle rundt. Den fikk trær frå hele tusenvis av meter borte, til å danse, den gav de sultne ekornene varme mager og fekk ulvenes lille krig til å stoppe opp. Melodien hadde i seg selv, nok kraft til å få hvert hjerte til å smile fullt og ærlighet, men ikke trengte den å bruke sinne krefter på guttens ødelagt kropp, for den var allerede kommet til et innvendig paradis, selv med en glassbit hengene i dens lange hals. Paradiset i seg selv omfamnet gutens vakreste ønsker, han og et rødfarget mikrofly. De omfamnet første gang han gjekk ombord i meg og holdte min kalde spake.

 

I en gammel garasje omgitt av kulde sto jeg. Min en gang nydelige rød farge hadde i lag med tiden rustet seg om til en fillete grå farge. Gulvet kunne ikke lenger seest for det hadde druknet i støvets familie. De en gang sprudlende olje pakkene hadde mistet sin gnist, sluttet å danse, sluttet å synge, de hadde og sluttet å glitre, alt de gjorde nå var kun å stå i ro. Leddnøklene som en gang hadde skrudd min kropp sammen hadde nå begynt å gått i oppløsning, selv multimeterne som målte min sterke elektrisitet hadde mistet sin gnist. Vondt gjorde det i mitt hjerte, men ikke var vår råtningen det verste, for det var klokken som hang på min høre side. Den skrek ut en sang som spredde rommets kulde. Tik...tak gjekk den når flere og flere apparat for i oppløsning, tik....tak gjekk den når rommets lys dro i fra meg. Tik sa den når jeg kjente kulden kvele mine vinger. Jeg trodde det var over, at jeg endelig kunne dø, komme vekk frå dette dystopiaet, men øyrene mine sluttet plutselig å høyre på klokkens sang i det et knirk kom i fra garasjens lille dør. Det var en liten gutt som åpnet den, en gutt med døende øyner. Han tok et steg inn, smelte igjen døren og gav ut et hyl så sterkt at klokken sluttet å synge. Hans hyl var høyt, det fekk støvets familie til å bli redde nok til å flytte veg, nå kunne man endelig se golvets vakre striper, det fekk mitt hjerte til å banke.

Hylet hans var og så vakkert at selv oljen våknet opp å startet å glitre, tilogmed fast-nøkkene stoppet opp å råtne.

 

Når hans rop var omme førte han veg bort til meg, jeg hadde lyst å hoppe av glede, men hans øyner fekk min kropp til å stilne. Han rørte mitt pancers og smilte, fylte min kropp med olje, og skrudde meg sammen så jeg ble fylt med elektrisitet, jeg visste hva som kom til å skje, men kunne ikke tro mine egne øyner. Den lille gutten med døende øyner åpnet opp garasjens store dør, tok sinne hender rundt min spake og skrudde på min motor. Jeg og han tok steg mot himmelen som jeg trodde var vekke.

 

Han holdte min spake stramt i det vi startet å fly gjennom dragene som hadde kamuflert seg selv som skyer. Hans hand skalv i det vi fløy forbi det store trollene som gjemte seg i de grønn fargede fjellene. Guttens munn smilte når min motor lo, men enda da var hans øyner svarte.

Jeg prøvde å fly raskere, fare inn i skyene, fly sammen med fuglene, men ingenting hjalp. Han var uforståelig, men så vakker. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg var redd at et dystopa hadde fanget hans sjel, jeg begynte å sjelve, men min angstfulle tid varte ikke lenge for solens ånd skinte på oss, sterkt nok til at min lukke åpnet seg og sterkt nok til at guttens hår tok tak i vinden og forvandlet seg om til stjerner, som vekket hans hjerte. Han siket på meg, forsatt med dødens øyner og senket sitt blanke fjes for å gi meg et kyss. I det hans lipper rørte meg dro all rust, alle støvkorn og alle dystre tanker vekk! Jeg fikk min rødfarge tilbake.

 

Jeg kunne nå skjenne oljen sprute for vi fløy igjennom tidene. Vi kunne se landsbyer fare forbi oss, landsbyer fulle av gledesefulle, krigs maniske og liv-givende familier vinke til oss. Jeg håpte vi skulle fly for alltid men vi hadde flydd til nattens tid, det var i denne tid solens ånd ikke kunne beskytte oss i frå månen, for den var nå kommet i en dyp søvn.

 

Månen såg ned på oss og grep tak i min vinge, mitt framside vindu ble knust og guttens ben ble dratt oppover av skyene. Det eneste som holdt oss sammen var min spake og hans høyre hand. Vi kunnes skjenne vinden strømme inn i oss i det vi falt ned mot jordens kontinuerlige bakke. Blader, fugler, skyer, innsekter, selv troll åpnet da et lite øye kun for å se på vår nedgang. Jeg tenkte at vi var fortapt, at jeg måtte dra tilbake til det evige dystopiaet, men gutten med det stjerneklare håret siket på meg, tok tak i et av mine knuste speil og kuttet av sin høyre hand. Han falt i fra meg.

 

Vinden tok hans kropp, blader bindet seg fast i hans hår, innsekter kjerte seg inn i hans venstre hand og dro med han mot jordens ende. Jeg prøvde å nå tak i han, se et lite glimps av den vakre skapningen som hadde berørt mitt hjerte, men jo nærmere jeg kom, jo mer skubbet vinden meg vekk, jeg kunne skjenne kulden frå garasjen ta tak i min kropp atter en gang, min nye rødfarge startet å forvandle seg om til det svarte, til det dystre, jeg mistet mer og mer syn av himmelen jeg nettopp hadde møtt. Jeg sa «Hey» til dystopiaet, til helvetet, men alt stoppet i det mitt store øyre hørte en vakker melodi, en melodi som revet vekk min svarte farge, en melodi som gav meg tilbake synet, en melodi som gav meg varme. Melodien var et «takk» frå den unge guten, den lot meg falle til paradiset.

 

En melodi hadde oppstått i det min kropp og en nyfødt sjel hadde dottet ned frå himmelen, en melodi som hadde fått et vraket hus til å slutte å skrike, en melodi som hadde roet ned hver fugls lange vinge, en melodi som gjorde fjellene og dens troll søvnige. En vakker og uforståelig melodi som hadde i seg selv nok varme til å få trær, ekorn og ulver til å få varmaktige hjerter. Det var en melodi som hadde oppstått i det en gutts øyner hadde blitt farget og min kalde spake hadde blitt berørt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mennesket er lik en flamme



En flamme er lik et mennesket

 

Den gjev deg lys i din mørke tid

Den gjev deg varme mot din indre kulde

Den er vakker men grufull

Lik mennesket brenner den deg visst du kommer for nærme

 

Åh så lik den er glede åg.

Den er så vakker og putter et smil på ditt fjes

Den er så vakker og lager sommerfugler i din mage

Den er så vakker men brenner deg visst tar for mye

 

En flamme er lik en krig

Den tutorer våre sinn

Den river ned hus fulle av minner

Den får våre hjerter til å smelte

Åh hvor grufull men vakker den er

 

Åh så lik den er verdenen åg

Den visser deg elver oppå elver

stjerner oppå stjerner

Trær fulle av liv

Den tilføyer deg og store spørsmål som du aldri kan svare

 

En flamme er lik mennesket

Den er vakker men grufull

Den gjev deg lys i din mørke tid.

Den gjev deg varme mot din indre kulde.

Den er vakker men grufull.

Lik mennesket brenner den deg visst du kommer for nærme

Arrene mine blekner!

I mange år var selvskading mitt eneste håp for overlevelse. Det var måten jeg fikk kontroll over livet mitt, måten jeg fikk kontroll over tankene mine og måten jeg kunne bli fri. Hver gang jeg kuttet var det som om jeg hadde en konkuranse med hendene mine, jo dypere det ble, jo mer var jeg i ledelse. Denne konkuransen gjorde at jeg to ganger ble tvangsinnlagt på Ungdomsykiatrsik poliklinkk, men det gjorde meg ikke noe, jeg ble faktisk glad, for jeg håp at jeg kunne få hjelp til å slutte, men ingen hjelp ble gittt der, barre en haug med frekke kommentarer frå hjelpepleierene som: "skjerp deg". Det to ordene gjorde meg gal, det fikk hodet mitt til å eksplodere, det gav alle de vonde tankene mine nok makt til å skjære i handen min og nok makt til at konkuransene ble hardere. Jeg ble avhenig. Jeg ble redd for meg selv.


Jeg husker godt hvordan kroppen min skalv når det hade gått et par ganger uten at jeg hadde ytet min avhengighet, hvor mye jeg gråt når jeg så arene mine lysne, jeg grått og grått hver gang jeg gjikk uten lang ermende gensere. Jeg gråt både i sinne, tristhet og glede. Jeg ville slutte, men en avhengihet går aldri helt vekk. Jeg prøvde mange ganger å finne andre måter for å selvskade, slik at hodet mitt kunne gi meg fred. Jeg prøvde å bruke hårstrekk, der dem skulle bli løftet høyt opp og gjøre armen min rød hver gang jeg fikk et lite tilbakefall, men det gjekk ikke for avhengigheten var for inntens. Jeg prøvde å tegne arr på hendene med en liten tusj, men det virket kun for en liten stund, for jeg kunne ikke skjenne smerte. Jeg prøvde mange andre ting og men ingenting gjekk, så jeg kom tilbake til samme selvskadings måten: Skjære opp hendene og benene med glasskår. Dette gjorde jeg i mange år, jeg ville du dø, men også ville jeg leve. Siden jeg ville leve, virkkelig leve, ikke barre overleve, såg jeg meg en selv  en dag i speilet, og kastet glasskåret ned i båset. Jeg sa selv at jeg vil leve, men spørsmålenet til meg selv var da: "Hvordan kan jeg leve med min avhengighet?", svaret jeg gav meg selv da var: Vær sur, vær trist og vær glad. Vis det følelsene du har innperet i arr, viss det følesene for det er og en form for selvskading men også en form for medisinering".

 

Etter at jeg gjorde det har det nå gått 4 månder og 9 dager siden jeg sist skarr opp kroppen. Jeg skjener kroppen skjelve hver dag, for den eller rettelse jeg vil skjenne smerte, men jeg skjenner det nå på en annen måte, selv om den er den tongeste. Jeg veit at jeg aldri kommer til å bli bedre, men hva er virkkelig betydning av å ha det bra? For min dell er det å kunne yte følesne mine, vise maskene mine og da skade men medisnere meg selv. Arrene mine er nå svært hvite, det følest bra men også ganske forferdelig. 

"Drop-out and proud"

 


Når jeg hører folk snakke om drop-out hører jeg dem alltid neve at elevne er latte, at de er personer som før ikke gadd å fylle med i timen, at det aldri gjorde det bra på en prøve og/eller at det aldri levrete inn deres tildelte oppgaver. Jeg hører dem definere en drop-out som en person som har få ambisjoner, få meninger og at det er dem som misbruker statens økonomi. Det jeg sjeldent jeg hører om er hva som sto bak den problematiske adferden og hvorfor personene mistet motivasjonen til å avslutte skolegangen. Grunnen for at jeg sjeldent hører om det, kan være at det ikke forstår valget og begrunner da personen som latt, eller at det rett og slett barre vil ha noen å se ned på slik at dem kan føle seg betre. Men hva er det virkelig som får en person til å slutte på skolen? svaret er da selvsagt at ting blir for mye, personene kan ha problemer hjemme, bli mobbet, ha en dårlig lærer eller ikke føle seg sett. Dette er grunner, gode grunner for at man slutter, men selv om folk lærer om dem, stopper de ikke å se ned på personene. Derfor ønsker jeg å fortelle dere litt om meg selv.

 

Når jeg gikk på skolen var jeg en rein 6-student. Jeg kom aldri forseint, fylte alltid med i timen, var så aktiv som det gikk and, samt gjorde jeg egen forskning på temaene vi lærte om. Hver oppgave jeg fikk tildelt brukte jeg flere timer og dager på. Dette førte til at jeg var lite sosial, men det plaget meg overhode ikke, for jeg tenkte at når jeg ble ferdig med min skolegang ville jeg ha tid til alt annet, absolutt alt annet, selv min egen helse. Lærene elsket meg for at jeg var så flink og glad så det tok seg ikke tid til å tenke over hvorfor jeg alltid var på toalettene i friminuttene, hvorfor jeg alltid hadde røde øyner og hvorfor jeg alltid gikk med langermede gensere.

 

Jeg kan huske gangen min mobber kastet meg ned trappen og kalte meg et helvetes beist, gangen jeg var i så mye smerter at jeg nesten ikke kunne puste, gangen jeg var så redd at jeg ikke kunne stoppe å skjelve, men det hadde jeg ikke tid til å tenke over for jeg hadde en prøve den neste dagen og den var jeg nøtt å få en sekser på.

 

Jeg kan huske min mobil pep fulle av meldinger i timer like store som palas, der det sto «GÅ Å DØ! ALLE VIL HA DET MYE BETRE UTEN DEG!» Gangen der hylte jeg, jeg begynte å spy, samt begynte å ta dem til meg, den gangen hodet mitt ikke ville stoppe å hyle, men det hadde jeg ikke tid til å tenke på for jeg hadde en innleveringsfrist.

 

Jeg kan huske gangen jeg hadde spydd opp mat i mer enn to timer, gangen jeg kjente blodsmak i munnen min, gangen kroppen min ikke kunne stoppe å skjelve, gangen jeg var så sliten at jeg barre ville dø, men som sagt hadde jeg ikke tid til å tenke på det, for neste dag skulle jeg ha en presentasjon.

 

Jeg kan huske gangen min mor hadde slått meg fordrevet, gangen benene mine var så hovne at jeg ikke kunne gå, gangen tårene mine ikke stoppet, gangen jeg ikke følte kjærlighet. Der hadde jeg lyst å forsvinne, men jeg hadde ikke tid til å tenke på det for jeg skulle ha prøve neste dag.

 

Jeg kan huske gangen jeg hadde kuttet opp hendene mine så sterkt at jeg nesten blødde i hjel, gangen jeg ble tvangsinnlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling, gangen jeg ikke ville møte verdenen, men jeg hadde ikke tid til å tenke på det for jeg hadde barre en innlvering jeg var nøtt å få sekser på.

 

Jeg kan huske gangen en nær person stjal en del av meg, gangen han kalte meg gæren, stygg, feit osv, gangen han rev av meg klærne, holdte meg fast, lot meg hylle i timer og tok i frå meg min jomfudom, men jeg hadde tid til å tenke på det for jeg skulle ha prøve neste dag.

Jeg var en perfekt student, aldri lagde jeg bråk, aldri ba jeg om noe. Jeg nådde alltid fristene mine med perfekte innleveringer. Jeg så perfekt at gangen jeg ikke fikk en sekser gjorde jeg egen forskning på temaet klasen lærte om, slik at jeg kunne hjelpe andre. Ikke tenkte jeg over badekaret hjemme som var fylt av blod av min selv skading.

 

Jeg var positiv og glad elev, jeg lagde aldri bråk og fikk alltid sekser, til dagen kroppen min ikke orket mer, besvimte og havnet på sykehus for jeg tenkte aldri over hvorfor jeg måtte få de beste karakterene.

 

Jeg har og hadde tusenvis av ambisjoner, meninger og holdninger som jeg elsker å komme fram med i alle ulike hendelser, likevel blir jeg nå sett på som en giddelaus person. En person som nå misbruker kommunens økonomi og en person som har en sikker plass på på gaten.

Jeg hører alt dette og mye mye mer, kun fordi jeg droppet ut av skolen. Tusenvis av ganger har jeg forklart det som har skjedd meg, tusenvis av ganger har jeg bevisst at jeg er smart og at jeg var flink på skolen, tusenvis av ganger har jeg hjulpet folk som trenger hjelp med innleving og prøve stoff, men folk ser kun på meg som en dum og lat person.

Alt dette plager meg, men det får meg og til å tenke over hvor jeg er nå. Det får meg til å tenke på at å slutte på skolen er det beste valget jeg noen gang har tatt. Etter at jeg sluttet på skolen har jeg klart å bli åpen om min fortid, jeg har klart å arbeide med tanker like vonde som ulvens skrik.

 

Det jeg også har klart av å slutte på skolen er å finne meg selv. Jeg er en drop-out og jeg er stolt over det for nå lever jeg for for første gang. Alt dette vil jeg at du skal tenke over neste gang du snakker om drop-outs. Tenk over at vi er ikke latte, mange kan miste motivasjonen for vanskeligheter hjemme, mange kan miste en frist for at det ikke får noe hjelp, mange kan være perfekte studenter og faktisk bli tvunget av sin egen kropp til å slutte, for å kunne overleve. Ikke se på oss som latte, men heller som ufattelige slitne. Vi har meninger og vi har ambisjoner, det blir kun nådd på en annen måte.

 

 

 

 

 

"Du er ikke lenger glede"



Hun satt der så stille, mens hun studerte regnets dans, telte de fallende bladene og lyttet til vindens sang. I en hennes stillhet malte hun sinne hender med det korrupte barberbladet som smilte til hennes øyner. Hun fortalte at hennes indre vindu´s øyner var fylt med glede, at hun i sitt regnvær såg solen i hvert hjørne. Dette hadde hun sagt til meg i tusen år nå, slik at jeg ikke skulle gi henne beskjeden hun fryktet mest. Jeg hørte og hørte på hennes frykt og lot henne fortelle hennes ord, hennes glade ord, selv om jeg visste at verdenens grønne regndråper hadde for lenge siden gravet opp det korrupte smilet hun hadde på sin munn, et smil som hadde ødelagt hennes vindu.

 

Regndråpene hadde skadet hennes øyner´s vindu, men begavet henne med blader som lyste opp meg og mine demoniske venner i rødfargede tider. Hun åpnet opp hennes vindu med en venstre hånd i håp om å få røre noen av de fallende bladene og i håp om å få kjenne fuglenes varme hjerter berøre hennes hvitfargede fingertupper, men intet blad eller varme hjerte ville komme til det store vinduet i hennes mørke hverdagsstue, for hennes evigvarige maling var skremmende for alle som visste hennes virkelige navn og for alle som hadde hørt min blåfargede beskjed.

 

Jeg så på henne med torden i mine øyner og tenkte tilbake til tiden hun med hennes lange hår sprang rundt det tordenfylte treet i min lille bakgate og fylte mine øyner med solskinn i min rødeste tid. Jeg ble den gang fylt med nok glede til at alle mine ord gikk tapt i den lille klokken som hang så fint rundt min lange hals. Klokken jeg ikke hadde latt forsvinne.

 

Jeg tok min lange frakk rundt min skjelvende kropp og begynte å gå nærmere mot henne i bevissthet om å gi henne beskjeden som jeg i alt for lang tid hadde latt være å fortelle, beskjeden som jeg hadde skjult i regnets dans. Regnet hun studerte mens hun malte.

 

Da jeg kom nærmere gjorde hun lukten av hennes maling sterkere, slik at jeg kunne kjenne på essensen av hennes frykt atter en gang. Jeg visste innerst inne at jeg var nødt til å reparere hennes øyner´s vindu for at min beskjed kunne bli hørt, men ikke hadde jeg svaret på hvordan jeg kunne gjøre det. Alt jeg hadde var min klokke som hadde vakre ord fanget fra tiden hun viste meg glede.

 

Jeg gikk og gikk, mens hun brukte sine barberblader til å skape verk som var større en månens skinnende tårer. Jeg gikk og gikk mens hun avbrøt hennes stillhet for å skrike for fryktens beskjed. Jeg gikk og gikk, mens hun kreperte knelende som i en bønn. Jeg gikk og gikk til jeg endelig var fremme. Jeg satt meg ned ved siden av henne og hennes skumle maleri, løftet mitt blikk til hennes øyner´s vindu og sa «nå må du høre, please ikke la meg gjemme beskjeden lenger, verden kan ikke bli grønnere visst beskjeden ikke blir hørt». Hun ble da stille og løftet opp blikket slik at hun kunne se mine øyne.

Et minutt gikk forbi der vi stirret på hverandre og gråt med smilende fjes, samtidig som vindens dans krabbet rundt oss. Etter minutter var gått stirret hun på sine maleri og startet å hyle atter en gang, jeg tok da på hennes hånd og gav henne beskjeden. «Du er ikke lenger glede».

 

Det er slik jeg føler det akkurat nå, jeg føler jeg har mistet min glede, eller så har jeg aldri visst virkelig hva glede er. Er glede et smil frå en annen? eller komme hjem til en varmende familie? Jeg usikker på hva det er, men noen små minutter har jeg der min blå fargede sjel føler virkelig glede, for eksempel når jeg får skrive.

 

 

Er Satan vikkelig så gale?

 



Frå vi er små får vi høre at visst vi gjør noe gale, noe som er imot sammfunets normer og moraler kommer vi til Helvette. Vi får høre at Helvete er verdens værste plas, at indivder brenest, toturerst og møter sinne være marritert dag inn og dag ut. Dette skremmer en, dette får en person til å bli redd for å gjøre noe gale, for tenk visst Satan drager man ned til Helvete. Tilslutt blir man så besatt av å gjøre det rette, at man glemmer dette ene livet man har. Man blir avhengig av å gjøre det perfekte ha gode og naturlige rutiner, og være så snill som det virkkelig går ann, man glemmer å leve. 

Alle hører om Helvete å Satan, men er de virkkelig så gale? Han var faktisk en engel, en vakker engel som elsket Gud mer enn mennsket, han var en person som gikk imot reglene og ble derfor kastet ut, kastet ut av himmel, plassen som skal ta vare på alle!. Visst man tenker på det kan Satan være en metfor for "outcast", personene som ikke passer inn, personer som er annerledest, personer som gjør ting som går imot Sammfunets moraler og personer som lever på en annen måte.  Jeg vil faktisk si at "outcast" er litt fantastiske for de tenker på en annen måte, visser en annen maske og lærer mennesket å føle andre ting. Han, Helvete og Himmelen er som Ying og Yang, månen og solen, krig og fred og som mennekset. Det har to ting inni seg, det som blir sett på som det gode og det som blir sett på som det onde.

Jeg vil også si at Satan, lucifer, Helvetses konge eller hva nå han heter er egentelig litt snill, for han skapte et slaks hjem for dem som gjekk imot sammfunnets regler, et hjem der de også møtte ulike konenkvenser av hva det gjorde, akkurat som man må i virkkeligheten! 

 

 

Åh skrive er å leve, åh ikke kunne skrive er å dø

 

 

 

Jeg har nå hatt skrivesperre i to uker, livet følest menningsløst, likvel er det noe inni meg som letter etter nye ord, derfor tenkte jeg å skrive en liten utavdet vanlige novelle:

Åh skrive er å leve.

I min hand låg den, blyanten som førte meg ut av mørke, blyanten som lagde små vinger rundt mitt gråtende fjes. Jeg åpnet den slitte boken og mine blå øyner våknet for jeg kunne nå se de dansende sidene flyge rundt meg som noen små barn, hver av dem var like hvit som snøen var før vi, vi mennesket, gav den merker, merker i fargene blå, rød, grøn og svart.

Sakte førte jeg den sultne handen over sidenes dans, det siket på meg, smilte og forvandlet seg om til en drage med nok makt til å flyge rundt min høre hand og til å sprute flammer varme nok til at jeg kunne skjenne ord brøle ut av fingertuppene, ord brøle ut av meg.

 

Ordene var klare for å puste, for å leve å for å skjenne, de var klare til å møte sjelen til den kommende leser, danse rundt og danse med, men ingen ord ville komme ut av handen, det var som om et stort svart tau holdte den igjen. For hver gang jeg satt blyanten ned i dragen ble tauet strammere og handen kaldere. Jeg prøvde igjen og igjen, men uansett hva jeg gjorde ville ikke tauet slippe meg fri. En mørk sky dannet seg rundt meg, den var like stor som et hus og like svart som menneskets mørkrets tanker. Ordene begynte å forsvinne. I fortvil prøvde jeg å grave dem fram, jeg gravde å gravde lenge nok til at sidene ble røde og til min pust ikke ville forsette.

Dragen delte regndråper, den prøvde å vaske vekk det vonde, slik at den kunne bli skrevet på, slik at den kunne bli elsket men ordene ville ikke komme ut. Jeg hadde fått skrivesperre.

Åh skriv er å leve åh ikke skrive er å dø.

HORE!



Å være nær noen andre skremmer meg nok til at orkanen inni meg eksploderer i tusen biter og skraper på restene av min blåaktige sjel. Frykten får meg til å rømme, springe raskere vekk enn et lynraskt tåg. Jeg kan holde en annens hand, la dem være inni meg, kysse dem og tulle og flørte til jeg ikke har pust igjen, men når minuttet kommer, når dem ser meg i øynene, når ordene «elsker deg» blir sagt til meg blir verdenen svart. Hendene deres blir skumle, smilene deres blir til kniver i mitt hjerte og øynene deres blir demoniske. Automatisk ordene er der blir skapningen hat vekket opp. Jeg starter å hate, hat for de som har brukt så mye tid og krefter på meg selv med deres harde hverdager. Hat mot de som kaler meg verdens nydeligste når jeg har sikkel, snør og ødelagt sminke over heile trynet, hat mot de som prøver å tenke kun det beste i de verste situasjoner. Hat mot dem og hat mot meg for at jeg hadde sex med dem.

 

I min yngste alder var mine største ønsker at minne foreldre kunne se meg i øyne og si at de var glade i meg og at dem kunne holde meg når jeg gråt. Men nå springer jeg raskere en «the flash» når ordet kommer nært meg.

Jeg ligger med mange. Jeg elsker sex men hater det og.

 

Når noen tar hendene deres på kroppen min og stryker de sakte nedover mot mitt kjære lille kjønnsorgan kan jeg se fyrverkeri. Sex er så godt at en ikke en gong slipper unna det i det rareste drømmer. Det er så godt at selv i krig blir det gjennomført, så godt at mennesket ikke hadde klart å levd uten det! Når man har sex har man selv kontroll. Jeg elsker det men hater det, jeg har mistet mange venner på grunn av det, og mister forsatt flere. Jeg klarer ikke å slutte. Det er som om jeg er i en uendelige sirkel i et stort mørk hul. Jeg starter å jage etter det, får det, er med den andre en stund etter, hører ordene og springer vekk igjen, deretter starter jeg igjen.

Ordene sex-galning, «fuck» deg, taus og stripper er vanlig for en som meg spesielt ordet JÆVLA HORE! Det har blitt så vanlig i min hverdag at når jeg ikke hører det, når jeg har venner rundt meg, når ingen er sure føler jeg at noe er galt eller at noe galt kommer til å skje.

 

Du kan godt si at jeg bruker sex som mitt skjold mot universet kallet ensomhet. Det får meg til å slutte å tenke for noen minutter, det får meg til å se lyse prikker i universet, skjenne nytelse, men når jeg er ferdig, når latter stunden er over blir det mørkt igjen, å sirkelen starter på nytt.

 

Så hvordan stopper jeg dette? Hvordan stopper jeg sirkelen min? Jeg spør meg selv og jeg spør dere andre. Selv om jeg veit at det er kun er jeg som veit svarene.

Mine forsalg til meg selv er da:

 

  1. Skriv om ensomheten. Bli kjent med demonene mine på en annen måte.

  2. Mist kontrollen. Men for hvor mange ganger?

  3. Kjøp en dildo, få nytelse tilført på en annen måte

  4. Tren mer, men da kan jeg ende opp med å få en nye avhengighet. Større en den andre.

  5. Få meg et husdyr. Fyll tomheten med en liten gnager.

  6. Snakk med mine venner om det, men da dukker vi opp til problemet at det ikke vil forstå helt, men når man tenker på det er det no bedre enn ingen ting.

  7. Ha avstand frå fest i en periode, men hva skal man gjøre i mellomtiden? Kanskje jeg skal plukke blomster.

  8. Slå ensomheten og aggerasjonen ut gjennom boxing

  9. Prøv å ha et langstidsforhold

  10. Bli opptatt av matlaging å start et koke program.

 

 

Problemet mitt er at jeg har blitt en gammel sjel, jeg har prøvd alle forslagene gjentatte ganger, men min indre lyst stopper ikke, det er som å be et lite barn stoppe å leke. Så jeg tenker og tenker helt til hodet mitt koker og jeg tar fram det stereotypiske svaret Prøv å elsk meg selv, vil ikke det stoppe min sex-lyst visst jeg fyller universet mitt med egen kjærlighet? Så jeg prøver det ut, prøver å elske meg selv, prøver å gjennomføre den vanskeligste oppgaven av alle tider, en konturevig oppgave, en oppgave som i fyrste trinn går ut på å gå til et speil å si til meg selv at jeg ikke er en hore, forklare meg grunnene for hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort, si at det er vanlig å ha sex med flere, at jeg ikke er aleine og si til meg selv at jeg er bra nok. Det dumme er at noe alltid oppstår, jeg klarer ikke å tru på ordenen så jeg blir sittende fast i første trinn. Steilheten der blir høy, så jeg kommer til dilemmaet, skal jeg forsette å ha sex med andre, eller bli værende aleine på trinnet i stillhet?

 

Jeg velger selvfølgelig det andre svaret, men så kommer vi tilbake til mennesket tørstet for tilknyttelese, det som får meg til å hate meg selv mer. Jeg ender opp i sirkelen igjen og et indre skrik oppstår, det er høyt nok til at jeg får en «black-out» og jeg våkner opp på et sykehus. Jeg må forandre meg tenker jeg, jeg må kvitte meg med sex, iallfall lengre enn før, kanskje jeg burde bli en nonne. Men nei det går heller ikke seier en stemme inni. Så jeg ser meg selv i speilet å tenker meg til spørsmålene: klarer jeg å holde ut med ordene HORE? Er det så galle å ha sex? Nei det er det egentlig ikke, det blir barre ikke sett på som normalt . Så kanskje jeg skal starte en liten mix siden jeg ikke klare å kvitte meg med lysten, Jeg kan ha sex men først fortelle om meg selv, etter at, og visst jeg har sex, skal jeg gå til speilet og til skriveboken å fortelle om opplevelsen, hva jeg likte og ikke likte, hvorfor det ble son selvfølgelig, men også avslutte setningen med at jeg er god nok for meg selv, selv om jeg er en liten hore. Kanskje visst jeg gjør det son vil jeg slutte å hate like sterkt som før. 

Punkt

Skyene med den mørkeste farge lyste opp for et lite solskinn som rørte hennes hand for aller første gang. Hun var i midten av blomstersengenes døende farger, i midten av damen, i midten av skogen, selv var hun kommet til midt enden av hennes kortvarige liv. En sorgfull følelse ble skapt av midtstoppene men og et rød farget frø ble skapt. Dets lille farge gav henne varme nok til at et smil dukket opp på hennes blåe munn. Intet liv kunne hørest, intet liv kunne seest, selv ikke en avsporet svane fjær lå i damens svarte farge. Det var kun et lite solskinn som hadde øynene klare. Klare for hennes dans, frihetens dans.

Hun løftet hennes gråtende hode opp, stirret på solskinnets kjærlighet og stilte seg i hennes elskede posisjon, danse posisjonen, posisjonen som tok hvert eneste skrik angsten hadde i sitt evige smil, vekk. En fot på den andre, hendene sammen og øynene lukket. I skogens mørkest dam begynte kroppen å danse til solskinnets korte lunte.

Rundt og rundt for den, bort og fram sprang den, ned bukket den og opp brølte den. Den var nå kommet i transe, en transe som sperret for alle tanker, en transe som fanget hvert stående tre, hver døende blomster farge, og hvert enste vindkast. Hun kunne nå ikke klare å slutte å smile, selv med lukkede øyner. Dansen tok angstens tunge hand vekk, hun ble fri. Fri som fuglen, fri som vinden, fri nok til at hennes hvite sanskjole ble til vinger.

 

Klokken tikket raskt men dansen sluttet ikke, for den hadde aldri blitt erfart før. Med hennes vinger, i den mørke dam ble hun til en svane som vannet blomsterengens sagn. I midten av det mørke ble fargens dans befritt.

Opp mot solskinnet formet hun sin kropp i en fjerde grads posijon, slik at hennes kropp laget en tornado lik hennes indre angst.

 

Fra en hundre meters bakke vekk, ble en grein knekt høyt, nok til at vinden stoppet og smilet til dansen ble farget grått. Nå ville berre snøfnugg komme til det mørkeste midtpunkter. Et liv var nærme, et liv like hvit som snøens dystreste start. Hun hoppet opp og lot hennes vinger fly for nå var en angstfull tanke dukket opp, en tanke som kunne fange hennes dans. Det var en tanke om hennes fremtidsvalg, den gav hennes hvite vinger svarte prikker.

 

I natt drømte jeg denne drømmen, den fikk meg til å tenke på den kontinuerlige dansen jeg har med min angst, noen ganger blir jeg kastet opp og befritt som en fugl, men samtidig da blir jeg mer livredd en betrygget. Når angsten er der hater jeg den, den gjør meg nervøs og lar meg ikke se nye ting men den lar meg tenke på andre måter og se over strategier. Jeg trur jeg er i et slak midtpunkt som kanskje mange og er, et midtpunkt som drager energi ut av meg, men et midtpunkt som og lar meg bli kastet opp i luften der jeg lærer mye. Jeg kan si at det angsten min har lært meg og det den selv noen gang gjør mot meg er jeg på sett viss takknemlig for.

#Angst #Takknemelighet  #Dans 

Gledelig jul

Et gammelt minne skinner i en tårefyl krystal

Ord som skal brringe glede river ned min lille sang

Natten som skal bringe frem kjærleik og fullemager bringer frem følelsen farget rødt. 

Min tårefyltekrystal har skinnet så lenge at speker har kommet på  dens plasss.

Sangener blir spilt og latter kommer fram, men på min kjære krystal kommer barre en spreke som spiller en tårefylt sang.

Lys blir tent i varmehus , gave åpning bringer frem glede, og maten henter førkner av fulle mager.

Juleånder svermer rundt gladfylte familier som ler så høyt

Lattern er høy nok til at min krystal faller til bitter, foran svarte himmer.

Bittene skinner sterkt, men bringer frem få farger.

Et barn dukker opp tar mine biter og smiler til sin hand, men barre en tåre kommer frem fra de falne biter.

De lille barnet letter etter ord, stirrer bort på åndene og seier til meg kjærlightens ord,

Ordnene metter mine bitter og former meg til en stjerne, en stjernene med fargene gull.

Et gammelt minne skinner sterkt kun for gladfylte ord og triste minner.

Beautiful smiling cute baby

I juletiden er de mange triste munner så en ting må hver person huske: smil til alle dere ser for det varmer mer enn noe annet!

Gravid og fykt


Når jeg var 16 år vart jeg gravid, jeg visste ikke hvem jeg skulle spørre om hjelp, hva jeg skulle gjøre eller hva jeg skulle si, barre tanker, tanker om livet og døden, tanker om hvordan barnet ville se ut, hvordan verden komte til å treffe han eller henne, og hvordan jeg kunne påvirke barnet med min evivarige tornado svevde i den lille boblen min. Min største frykt skrev jeg ned før jeg tok det ene valget.

Befrielsen

 

16 år har gått. Den korrupte fargen tok tak, jeg kunne ikke lenger kjenne min egen pust. Hun smilte, med all sorgen i øynene. Tårene gled nedover de døende ansiktet hennes. Hun ville ikke stoppe å smile. Vinden rekte armen hennes opp, all kamp viste, frykten ropte nok en gang i øyret mitt.

 

Den gamle lukten av kaffe slukte rommet, klokken ringte, jeg var våken. Kvalmen ville ikke slutte, ni måner hadde gått med en bankende følelse i maven. Sannheten var spredd utover rommet. Demonene smilte alltid. Alt var klart, men ingen ting var klart. Jeg var redd, men en varme holdt tak. Fristelsen av å skjenne de iskalde metallet skjære gjennom huden og blodet sive ut fra det ny skårede såret var sterk, men den varme følelsen sa nei. Hun sparket hardt, nok til at tårene ble født. Jeg la meg ned på det stripete golvet som en gang hadde vært rødt.

 

For hver dag som gjekk kunne jeg skjenne flammen stige. En dag ville hun få et bilde hengende på veggen, en dag ville hun dra smilende til den gul-grå skolen med alle forhåpningene og forventningene. En dag ville hun løpe med et smil som var fritt. Jeg ville at hun skulle få det beste av det beste, men uten hjelp, ville det beste bli det verste. Min indre frykt hylte.

 

Jeg kunne høre en pipende lyd komme frå det andre rommet, en pipete lyd som skar arr i maven, en pipete lyd som skar arr på handen. Jeg visste hva som sto der, «ta abort, eller mist alt», men det de ikke forsto, var at det voksende livet, var mit nye håp, et håp som lyste opp en mørk verden.

Jeg var nå en bærer av ett nytt smil. Flammen som ga meg håp, spredde seg til hendene. Blodet ville ikke lenger renne. Klokken tikket, det var på tide å gå.

 

16 år har gått siden da, den korrupte fargen har tatt tak. Hun smilte mens hennes varme forsvann. All kamp var gått tapt. Min kjære lille jente, du er meg og jeg er deg. Det er deg jeg ikke kunne redde.

 

Dette var frykten jeg berte på, jeg hadde en kald munn, barre noen få visste hva som foregjekk. Selv om jeg aldri kunne helt vite hva fremtiden ville bringe tok jeg valget, det harde valget som er kallet abort. Jeg veit jeg ikke drap noen, men likevel mistet jeg en bit av meg selv. Ofte har jeg tanker om hvordan livet mitt ville vært visst jeg ikke tok dette valget, om min verste frykt ville oppstå eller ikke. Det som holder meg oppe, er at jeg tok valget for meg selv og at jeg nå har en åpen munn.

 

En av mange ting det å holde munnen min åpen, å være en halvlukket bok har lært meg er at man kan være redd, ha store frykter osv. for det er dem som både holder oss nede men gjev oss andre perspektiver å se ifra. Frykt er både vår venn men og vår fiende, den skaper floker men og kriger. Jeg trur at når man er redd, angstfull, nervøs osv. tar man vekk en av vegene sine og møter en annen side ved en selv og ved andre.

 

Min beste venn er min regnbue

I regnet er det en regnbue. Regnebuen bærer tusenvis av farger og lyser på meg i mine mørkeste etaper. Den holder min hand slik at jeg ikke føler meg aleine, den holder munnen min varm slik at den ikke blir stille. Regnbuen er så sterk at den holder regnet vekke. Den er min beste venn og redder meg fra ødeleggelse.

I de mørkeste tider er dråpene for sterke for min kjære regnbue. Dette fører til nye merker i mitt fjes. Merkene er djupe, det former en ny maske, en maske jeg ikke vil visse til noen, selv min egen regnbue. jeg blir sendt inn i en tornado, den har gråe farger og skaper oppkast i min munn, det er barre masken som holder den still. Den kaster meg opp og ned i en fart som aldri vil stoppe. Jeg tar da hendene sammen og ber til regnbuen om hjelp, mens min mage lager kramper. Minnene mine uten regnbuen dukker da opp i mitt lille hodet, de skraper i det ferdiglagde merkene og får meg til å huske gangene jeg ikke hadde min beste venn. Den tiden barre mine barberblader smilte til meg. De var mine venner og holdt meg fra ødeleggelse. De var en av mine masker som hadde tallet 42 skåret inni seg. De hadde svaret på livet, men de fekk meg til å gråte.

Barberbladene gjorde meg syk, men det holdt regndråpene vekke. Det skar og skar med et korrupt smil, helt til jeg var kommet i søvne. Når jeg følte tornadoen var der, skalv kroppen men bladene holdt handen. Handen som ikke kunne sjåets på grunn av den røde fargen som hadde dråper og brølte mot den kommende tornadoen. Den gangen jeg ikke hadde min regnbue våknet en følelse inni

meg, en følelse med navnet frykt. Den fortalte med et smil og en tåre i dens fjes at bladene ville alltid være der. Jeg ville aldri miste dem fra mitt hode. Da kom tornadoen, kastet mange av mine masker vekk og lot meg skrike, samt lot meg motta ødeleggelse. Jeg mistet meg selv og ble en tornado, en tornado som levde i mange år.

Andre minner dukket og opp, der jeg fikk se årene som gjekk vekk der jeg vokste som en grå-farget tornado, men alt gjekk vekk da jeg møtte en regnbue. Regnbuen tok min hand og gjorde min munn varm, varm som en voksende sol. Regnbuen ble min beste venn, jeg gav den mine barberblader og sa «sammen med deg er jeg ikke lenger i ødeleggelse ́s verden». Det gjorde at regnbuen smilte, samt gråt. Dette er minner som ofte har stoppet en misfarget tornado.

I det mørkeste tider er dråpene for sterke for min beste venn, dråpene som følger skubber min venn vekk. Tidene er idag her, når jeg tenker meg om har de alltids våre nær, de har barre gjømtet seg bak solen og dens lille regnbue.
Jeg begynner å skjenne at kroppen traser opp og ned i en ny åpning til en grå farget tornado. Jeg ser bort på regnbuen, den veit at jeg vil spørre om hjelp, men dråpene som har følget etter meg har skubbet den vekk og misfarget dens røde farger så sterkt at den har blitt helt blå. Jeg kan se med gråe øyner at den føler seg aleine og tørr ikke å spørre om hjelp i tilfelle jeg kan bli til ødeleggelse.
Tornadoen starter nå.
Alt raser sammen, jeg møter min gamle venn mister. Ødeleggelse

og tar hendene sammen i håp om at noen vil høre, men hvem vil høre på deg når din munn er lukket? Seier ødeleggelsen med korrupt smil. Dette får meg til å tenke på det gamle ordtaket om at «vi blir født aleine og dør aleine». Tornadoen vokser rundt dette ordtaket og gjør mine øyner røde. Jeg blir blind, men ser nå nye ting. Jeg knipser fingrene sammen, stopper tornadoen i noen minutter, kjenner på den triste lukten av frihet og går bort til den blåe regnbuen.

Jeg ser på den gråte og åpner min kalde munn og seier «Min kjære beste venn vi møter verden aleine og seier farvel til den og aleine, dette er derfor du og jeg må åpne våre munner, bli hverandres regnbuer og omfavne dråpene sammen slik at vi kan lage nye minner som vi vil forlate verden med. Dette har du lært meg». Dette holder meg iblant fra ødeleggelse.

Noen ganger har jeg vansker med å huske denne lærdommen og jeg klarer derfor ikke å holde tornadoen i dvale. Jeg bærer en maske jeg selv ikke visser til min egen regnbue som er min beste venn, men jeg tror at de er okey, for jeg lærer meg selv da å kjenne på ny og ser da ting på en annen måte, en trist men gladfull måte.

Jeg møter stormen aleine, men små minner holder meg i handen.

 

En bit av meg


I en alder av åtte følte jeg meg tom. En følelse av at noe hadde blitt stjålet fra meg svervet rundt i en liten sky. Nettene som skulle være fortryllende og magiske var stille som sjøen. Jeg våknet ofte opp, kun for å stirre på det hvite taket, et tak som hadde blitt tatt på en gang for mange. Hver gang klassen hadde en prøve skrev jeg på baksiden av arket og prøvde å forklare om tomheten inni meg, men ingen ville høre. Det jeg lærte av dette, og det jeg lærte hjemme var at slike ting skulle forbli i den lille skyen, så jeg glemte det. Jeg ville huske det, men også la det gå. Mange år gjekk etter at jeg hadde internalisert denne kunnskapen. Hver gang jeg fikk et tilbakeblikk bearbeidet jeg det i skole arbeid, i trening, i sosiale hendelser og i arr. Det var ikke før jeg var sytten år at en dame spurte om noen hadde berørt meg, om noen hadde stjålet noe av meg, at jeg husket alt som hadde skjedd. Selv om jeg ville fortelle, skrek barndommens kunnskap i hodet og gjorde at jeg lot være å fortelle, fortelle om gangen jeg mistet en bit av meg. Gangen jeg ble voldtatt.

 

Jeg kunne skjenne et lite vindkast i ryggen, en varm følelsene mellom benene og en kulde spre seg rundt munnen. Alt dette kunne jeg kjenne for min kropp var like naken som et viskelær. Små ord ble kviskret i det lille øyret, ord som jeg etter mange timer hadde startet å eige. Lik som en elv bevegde armene hans seg opp og ned, frem og tilbake, sidelangs og strakt, iblant kom og hvite bølger ut.

Armene hans var skumle men det var og behagelige, endelig elsket noen meg tenkte jeg.

Inni meg var en pinne, den varmet kroppen, men den skrapet sjelen i fillebiter. Pinnen var lik hendene, lik en bølge som aldri dro vekk. Tidevannet som følgte den varte lenge, lenge nok til at kroppen ble kald, bare de små bølge restene som holdte seg på magen gav meg varme. Vindkastene hadde spredd seg rundt hele kroppen, de var høye nok til at den knuste. Benene hans gikk på bitene mine og lo.

Når tidevannet var over ble øyrene stille og munnen kald.

 

Jeg er 17 år nå, det er 8 år siden jeg mistet en bit av meg selv, det er og 8 år siden jeg ble tildelt en ny bit som dreier seg rundt mitt identitet´s spørsmål. Han er ikke her lenger, han har for lenge siden stukket av og nyter frihetens lukt, men lyden av hans pust holder meg lenge våken om nettene. 8 år har gått og jeg har aldri fortalt om min bølgete natt, men jeg var nå nøtt å fortelle, visst ikke ville mitt lille hode eksplodere i en rødfarge.

Bitene som gjev meg en identitet handler om mine interneres, tanker og mine ord, andre biter handler om voldtekst natten. Det er noe som identifisere meg, forteller noe om mitt liv, det fører til mange hindringer, men det følger og til en styrke. Jeg ble voldtatt når jeg var 8, dette identifiserer en av bittene mine, men det er mange andre biter å se. 

 

En ting jeg mener er ufatelif viktig å huske på er at selv om at du hører at noen har gått igjenom en vond handling så ikke vær redde for å snakke med dem, ikke tenk for mye på ordene du skal si, for når du oppfører deg annerledes rundt den ene du er sammen med og har en pinglete form for å snakke med fører det til at han/henne føler at de både er mindreverdige og at han/hun mister deg som venn.

Sandkassen og telefonen

Mitt verste minne handler ikke om gangene jeg spydde ut maten og lagde en foss, ikke om gangene jeg fikk dødstrusler på telefonen og på skolen, ikke om gangene da mine forledre og jeg hadde enorme krangler. Det handler heller ikke om gangen jeg ble tatt ifrå min jomfru dom.

Mitt verste mine handler kun om gangen jeg satt i sandkassen og sa farvel til en jente med oransjt hår. Dette er et minne jeg aldri kommer til å glemme.

 

Et skrik hadde oppstå på min fire års dag, et skrik ingen ville høre. Jeg såg rundt meg, ingen var der, det var kun meg i den lille sandkassen.

Det hadde gått et par timer siden krangelen hadde oppstå, øynene var slitne og røde. Det hadde grått for lenge i stillhet. De uskyldige armeene formet et lite hus med smilefjes og stjerner. Kroppen startet å skjelve, jeg kunne skjenne et raseri forme seg inni meg, et raseri jeg visste at jeg måtte kontrollere, visst ikke kunne noen se meg. Det eneste jeg kunne tila min kropp å gjøre var å forme to vanndråper, vanndråper med en hvit farge.

 

Det ble mørkt, ropene jeg hadde hørt tidligere begynte å løpe rundt i det lille hodet mit. Øynene mine startet å følge etter de små fingrene som formet store smilefjes i stillhet. Jeg siket bort på det blå huset og såg en liten jente med et ekte smil som løpte til meg, satte seg ved siden av huset og formet et hjerte.

Jeg var forundret over hennes oppførsel, hvordan klarte hun å smile når hun var aleine tenkte jeg. Hun løftet hodet, såg meg i øynene og lo...høyt. Noen minutter fløy mens jeg satt med henne, formet hus og tenkte på spørsmålet, men tankegangen ville ikke vare lenge for en varm stemme ropte ut et navn og jenten sprang. Hun tok damen i handen, snudde seg til meg og sa farvel. Jeg prøvde å si hadde, smile tilbake men vanndråpene var for store, mine øyner tilot meg kun til å se en oransj strippe. To minutter fløy, dem var nå vekke, det ble stille, jeg var alene, min forstålese av en voksende blå farge ble større. Jeg visste nå at jeg alltid ville være alene.

 

Mitt beste minne handler ikke om gangen jeg møtte min beste venninne, ikke gangene jeg fekk strålende karakter, ikke gangen mine besøks-foreldre spanderte en kino billett til meg. Det handler heller ikke om gangen jeg fløy i himmelen for første gang. Mitt beste mine handler kun om gangen den dystre manen sa han var glad i meg.

 

Før telefonen ringte kunne jeg se han sove, jeg kunne se hvordan dømene hans handlet om demoene rundt han, hvordan han knep tenne sammen for å kunne overleve i den lille drømmeverdenen og hvordan han ba til Gud om å ikke måtte stå opp igjen i forsvarsløshet. Øynene mine var i transe.

 

Før telefonen ringte kunne jeg se på han og bli fortapt i følelsene av aggresjon og kjærleik. Jeg kunne slappe av.

Før telefonen ringte var det ikke lenger en foss inn i meg, det var kun en mørk skog. Når telefonen ringte startet fossen inni meg. Når telefonen ringte våknet han opp frå hans evige drøm og måtte møte virkeligheten med et dystert smil. Når telefonen ringte var jeg kun fortapt i følelsene kallet aggresjon og ensomhet.

Jeg tok telefonen, røyste meg opp og ble fanget i lenker. Stemmen i telefonen var lik demonen rundt meg, demonen som alltid lo, demonen som var min mor. Jeg prøvde å legge på, jeg visste at det var det rette men latteren hennes fengslet hendene mine. Følelsen som var farget rød ropte ut Hvorfor ringer du meg?! Hvorfor kan du ikke la mei være i fred? Hvorfor meg?! Den demonske stemmen sukket og forlot den kommunikasjons-løse samtalen. Jeg ble glad, men også mer blå. Hun hadde lagt på.

Telfonen la jeg ned og siket opp i håp om at han ikke hadde hørt ropet, i håp om at han ikke hadde sett mitt andre jei. Jeg såg han i øynene som ikke lenger var i drømmeverden, øynene som fremstilte seg selve som bestemte. I en sympatisk form stilte han meg spørsmål om hvem det var og hvorfor jeg gråt, men alt jeg gjorde i min forsvarsløse vei var å skjelle han ut, rope ut at han aldri ville forstå, rope ut at ingen ville forstå og deretter krepere i tårer. Lenge var han stum, han kunne barre stirre, stirre på meg med spørsmåls-rike øyner. Han prøvde å drage øynene våre sammen med å holde rundt meg, men jeg klarte ikke å befri mine øyner fra gulvet og ifra den blåe fargen. Han såg mine øyner gråte og startet å holde rundt meg enda hardere enn før.

 

Klokken tikket, noen minutter forsvant mens hans muskuløse hender hang rundt meg, noen minutter forsvant der jeg fortalte han hva mine foreldre hadde gjort mot meg. Noen minutter forsvant der jeg følte meg mer håpløs enn jeg noen gang hadde gjort før. Minutter forsvant der han prøvde å se meg i øynene, men jeg holdte meg kun til den blå fargen.

 

Tiden fløy mens armene hans var lenket rundt meg. Jeg begynte å skjenne meg varm, se en rød farge og føle meg fri, men min ødelagt skjell hadde ikke lenger krefter til å kunne takle denne følelsen, alt den ville var å gråte.

 

Den mørke fargen som tidligere hadde svermet rundt rommet begynte nå å lysne. Stille var rommet da han kviskret i mitt lille øyre Victoria ..Jeg er glad i deg, det må du vite. Den mørke fargen lysnet, jeg ønsket å se den, se han i øynene, men beina mine skjente den gode følelsen og startet å springe. De sprang for jeg trodde på hans ord. Ord jeg hadde lengtet etter siden min fireårsdag.

 

13.12.2016

My definition of depression is not feeling sad all the time, but feeling happy, angry, empty and lonely at the same moment. 

 

 

#Depression #Truth 

My identity

I´m angry, I have been for a long time, a want to hit something or someone, I want to scream, I want to die and I want to live.

I actually I don´t know what I´m feeling and that, just that I think is okay, because that´s a part of me, that´s a part of my identity. That´s me. I don´t have control, I don´t know what I´m doing with my life. That scares me but it also gives me a good feeling, a feeling I have never ever felt before. The thing about having control, showing control, keeping you emotions quiet is acutely one of the worst thing in the whole universe a person can do. That´s because the minute you lose control is the minute one of your walls fall apart, it is therefore the minute you are both between exploding and being free. That is what I think life is about, exploding, being angry, being happy and being free at the same time.

Min tanke

Kontroll er ordet som bryter mennesket ned                                                                                         

Det er ordet som holder oss sammen

Ordet som har mistet sin mening

Ordet som dreper

Det er min beste venn

Det er han som smiler i speilet

Det er hun som skriker i øyrene

Det er han som går langs vegen og leter etter en venn

Det er hun som lager arr

Det er han som er en bamse

Det er min indre demon

Kontroll hvorfor elsker jeg deg?

 



 

 

 

Starten og slutten

Jeg vil gi deg mine historier, historier du kanskje er lei av å lese, historier som du mener ikke er noen hensikt med, historier du mener er bullshit. Jeg vil skrive dem slik at jeg kan lære å leve, som et nytt og et gammelt alternativt. Jeg er lei av av samfunnets ulike normer og regler, overfor hvordan man skal gjennomføre ulike handlinger, hvorfor du må gjøre dem, alt du er nødt å ha, alt du ikke må ha, at identiteten vår barre skal handle om hvor vi kommer i fra og hva vi liker. Jeg ønsker å lære meg selv og deg å si hva vi føler, samt finne en ny form for identitet.

 

 


 

Min start

Verden var stille, stille nok til at man kunne høre sin egen pust. Fuglesang var et ukjent begrep. Jorden hadde ikke lenger et latterfult hus, et tårefylt hus eller et hus malt i rødt. Den fulgte lenger ingen mål, hadde ingen ambisjoner. Verdenen hadde heller ikke et syn på hvordan man kunne bli betre. Den hadde silt seg spørsmålet «hvorfor må man ha mål» en gang for mye. Jorden hadde ikke lenger en tåre fult med gull, gull som skulle spre latter og drap. Den hadde kun friheten i sin stillhet.

 

Jeg levde og lever i en verden som vil være best.

Klokken tikket, blodet rant, jeg var aleine. Kroppen min var fanget, fanget av bøkene som skulle gjeve meg visdom, men som nå gav meg frykt. Frykten klorte i huden, hardt nok til at det sigende blodet kunne smile. Jeg hadde prøvd så lenge å være best, ha de beste karakterene, den beste helsen, de beste utsendte, være den beste vennen men nå hadde demonene tatt over. Øyet mitt datt over skole boken´s side som handlet om god helse, hva man var nøtt å gjøre for å ha det godt, hva de gode følelsene kunne føre til og hvorfor man var nøtt ha dem. Følelser jeg aldri kommer til å forstå, følelser frykten for dårlige karakterer tok vekk. Jeg måtte øve.

 

De ble stille, mobilen pep høyt nok til at lyden hadde nok makt til å trenge seg gjennom de slitte øyrene mine. En melding var der, en melding jeg visste hva inneholdt. Selv om jeg visste innholdet, selv om jeg visste at jeg ikke burde lese den, at barre en ny frykt ville dukke opp, tok den hvite handen min den. Frykten spredde seg, «prøven er imorgen» sa den.

En tåre falt ut, jeg vart nødt å prøve, prøve å lese, prøve å komme vekk frå tankene. De rund formede øynene for forbi det firkantede ordene som nå begynte å hyle. Øynene ville beskytte meg, beskyttete meg fra de vonde, de formet en elv, en rosa elv. De prøvde å fortelle meg at jeg var nødt å slutte, ta en pause, ta en lang pause, men jeg kunne ikke høre på dem, demonene med varmende klær ville da bli sure. Jeg var nøtt å ta opp motet, slik at jeg kunne lese. Jeg var nøtt til å komme meg til de gull farget speilet.

De skjelvende bena mine tok vegen mot det hengende speilet. Det kunne nå slutte å skjelve, for jeg kunne se meg selv i øyene, jeg ville gjeve meg selv krefter, jeg trudde jeg skulle forsette å prøve.

I et vindkast åpnet munnen min seg og sa ordene som skapte frykt «Kjemp! Du kan klare dette! Jeg veit jeg kan klare dette!»

Elven som hadde glitt ned fra øynene mine tidligere ble nå omgjort til et fossefall. Tanken på å øve, øve på et tema som jeg trodde jeg elsket å lære om, øve på noe jeg ikke forsto skrek i øyrene mine. Jeg visste ikke lenger hva jeg følte. Frykten sprede seg. Frykten la meg til å sove.

 

Jeg lever og levde i en verden som ville være best, men den har nå stoppet opp, blitt mer stille å mer bråkete. Verden har nå hus i farger fulle av ensomhet, aggresjoner, latter og spørsmål. «Spørsmål overfor hvorfor må man ha mål, hvorfor må man ha ambisjoner og hvorfor må man prøve». En fugl som har startet å synge har fortalt meg at det er for å lære å leve. Å lære noe jeg er redd for, å lære noe min indre demon elsker. Demonen heter kontroll. Den har røde farger.

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
jegerleiavsammfunnet

jegerleiavsammfunnet

17, Ørsta

Jeg er en person som har nå lyst å bli åpne om mine meninger, mine følelser og tanker. Jeg er lei av hvordan noen mener man skal være for å få en god utvikling, for å få et godt liv. Jeg vil finne mitt eget svar og min egen beskrivelse. Dette mener jeg at du også burde lære deg, kansje du finner det i denne bloggen, kansje ikke, Min beskrivelse av meg er at jeg er meg til jeg har funnet et annet svar.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits